Dagene går, en etter en...

Fremdeles tar jeg meg selv i å kikke på msn og på facebook chatten, i håp om at en spesiell er pålogget.. Men jeg er veldig flink. Jeg holder bestemt på å ikke ta kontakt, og på å ikke sniktitte på profiler og bilder!

Jeg jobber med å manne meg opp til å fjerne hele problemet fra facebook og msn.. Det hadde nok gjort ting lettere å glemme.. Men det er så inderlig vanskelig å få megselv til å slette dette vesnet fra livet mitt...

Vell.. ett steg av gangen.. selv om jeg ikke klarer å trykke på slett kanppn.. har jeg i det minste tatt mot til meg, og gitt begrenset tilgang på facebook.. og blokkert fra msn.. så får vi se hvor lenge det varer, før jeg angrer bittert og ubrukelig!

 en dag skal eg nok få gjort det unna.. men da trengs det gjerne ikke lengre...?
Arh.. du ska få en dag i mårra...

ubrukelig ubrukelig ubrukelig I tell yah ... Det er så tåpelig hele greien.. Get over it er alt jeg har å si til meg selv..

What google say I need...

Google says I need:
1.Therese needs viewer votes in order to be shown in local theaters
2.Therese needs some testosterone in her life :]
3.Therese needs to make the first move, to get her ex back
4.Therese needs to be institutionalised
5.Therese needs a job
6.Therese needs a show of support from the potential movie going audience
7.Therese needs a change
8.Therese needs you
9.Therese needs some space
10.Therese needs four kinds of friends in her life

Haha.. syns dette var utrolig vittig.. Dette er de ti første tingene google mener at Therese needs ;) Trenger absolut litt testoeron i livet ;)

Who are you to mess with my head??

Nå er jeg så lei av.... øøøh... var å vei å skrive livet, men det er jeg jo ikke... Det hadde vært fælt!
Såååå, Hva er jeg lei av egentlig?

Jeg er så lei av å tenke på noen, som ikke tenker på meg.. Lei av å drømme om en jeg ikke vil drømme om, for så å våkne opp sliten av og drømme, og sur og trist over å ha blitt minnet på hva jeg ikke har.

Ja, klart jeg er tåpelig. Jeg er jo ikke totalt dum heller.. Jeg ser jo hvor idiotisk og nedverdigende det er å tillate seg å ha følelser for noen i så lang tid etter at alt er blitt iskaldt og det eneste som er igjen er små tåkete minner om det som ikke er, Og ikke blir!

Jeg vet bare ikke hvordan jeg kan slå av bryteren og stoppe å tillate meg å ha disse følelsene.
Helt ærlig så føler jeg selv at jeg ikke tillater meg selv å ha følelser for noen som helst. Kanskje det er her feilen ligger? Defekt er jeg hvertfall en eller annen plass... Det er jeg overbevist om... (Peppermøer har visse defekter gjetter jeg ;) ).

Ikke vet jeg...

Jeg får hverfall ikke dette til, hverken å slå av, eller på følelser.. Hvor er bruksannvisningen? Skulle gitt mye for å bare få kikke Liiiiitt på den!

Bloggen min burde kanskje endre navn til Syteblogg etterhvert.. Men det hjelper på med en blogg å syte på.. får skrivekrampe av å skrive dagbok.. så Syteblogg funker flott for meg.
Venninnene mine er for lenge siden lei av guttemaset mitt, enkelte navn kan jeg ikke engang nevne i nærheten av dem uten å få ett stønn og ett forvridd blikk endt i min retning. Da er det veldig fint med syteblogg. Da slipper de å høre på, og jeg slipper å plage de med mitt talentløse liv.. Heldigvis..

   Har ikke hatt ett liv det siste året nå, og enda mindre liv ble det etter jeg begynte i ny jobb. Det grusomste nå er at jeg ikke engang forstår hva vitsen er med å gå hjem fra jobb om dagene. Det er jo ingenting annet enn rot og hybelkaniner hjemme hos meg.
Jeg trives ikke med livet mitt slik det er nå, det er kjedelig, ensformig og forutsigbart. Derfor bruker jeg timesvis på jobb etter arbeidstid. Jeg mener, hva skal jeg gjøre hjemme da?
Vaske hus, klær og jakte hybelkaniner? I don't think so..

Hadde bare hodet mitt fått fred fra små menn!

Ubrukelig er ordet!

Tiden leger alle sår...

det er iallefall det de sier... Tiden aleine leger nok få sår syns jeg..
Jeg har funnet ut at man må nok ta i noe harde tak selv, for at sår skal leges, og vonde minner glemmes
slik at man kan fortsette å leve og gå videre med livet sitt.


Det er vanskelig å kutte all kontakt med noen du bryr deg om, og faktisk stå på den avgjørelsen helt uten en eneste liten glipp (fylla gjør jo det ekstra vanskelig å ligge unna mobilen).. Men når man først har klart det en tid, gikk det faktisk opp for meg at jeg tenker litt mindre på det hver dag...

Nå er ting helt greit.. Det føles som om jeg er nærmere 0 enn på lenge. Altså ingen følelser, og ingen forelskelser for noen som helst.. Gud som jeg gleder meg til å være helt nøytralisert på 0 igjen!

Gjett om jeg har lært!... Helt til neste gang... ;)

natti

En ny helg, slått rått ihjel...

Enda en helg er forbi, og julen nærmer seg med sjumilstøvler på!
Hadde en fin kveld på byen i går. Og i dag satt jeg å gikk gjennom gamle bilder. Kvelden i går, og bilder av gamle flammer har tvunget meg til å innse nøyaktig hvor ensomt det er å være den eneste i venninneflokken som bor helt aleine...

Jeg trives i den nye jobben min, ja faktisk så godt at jeg trives bedre i jobb, enn hva jeg trives med fritiden min. Dette har ballet så pass å seg at jeg jobber omtrent døgnet rundt...
Gammel vane, vond og venne.. Så her er jeg, i den lile stuen min, og blir mer og mer inngrodd, i en alder av 25...

jaja, ett nytt deprimerende innlegg fra ett Blåbær på villspor i blåbærskogen.. Men det er jo det denne siden skal være for.. Tåpelige, ynkelige, "stakkarsmeg" tanker. Slik at man får det ut av hodet og lager mer plass til "Happy thoughts'ene" ;)

God natt da ;)

Tante Peppermø?

Høsten er kommet, og er nesten forbi, og vinteren dunker hardt på ruten med en iskald vindneve.. Og her sitter jeg i sofakroken og funderer over mine små bagateller i livet.

Jeg har forsåvidt begynt å falle til ro med tanken om at jeg mest sannsynlig kommer til å bli en sånn gammel tante i ett krinkelkrok hus, slik jeg har spøkt med i noen år nå. Forskjellen fra før og nå, er at jeg ser mer alvor i det, og mindre spøk.

Innimellom er jeg fryktelig lei av å bo aleine, og bare være en om alt. Eller ikke bare innimellom, er veldig lei av å bare være en til middag, en i sofa kroken, en i sengen, gå å legge seg aleine og stå opp aleine. Og ikke minst er jeg lei av å komme hjem til tomt hus hver dag.
Men det er her den "gamel tante-greien i krinkelkrokhus" kommer inn...

Jeg er jo helt ubrukelig på mannefronten. Ingenting er interessant nok, og er det litt interessant tar jeg beina på nakken og stikker. Er det en veldig interesant kar, så kan jeg bare legge det på hyllen, for han har jeg ikke sjans på... sånn er det, og da blir man gammel tante i krinkelkrok hus til slutt... ;)

I tillegg har jeg en egen evne til å henge meg opp i gamle flammer, og ikke komme over og videre. Men det er jo slik ar jeg vet hva jeg vil ha, og følelsene forsvinner ikke, selv om de ikke blir gjengjeldt... I hvertfall ikke hos meg...

Sååå.. enda en grunn til at jeg endr opp som "Tante Peppermø"...

Jeg lar meg for all del ikke stresse med det, tanken har merkelig nok sunket godt på plass hos meg, og er hverken skrekkingytende eller uspiselig, bare litt sørgelig kanskje ;) Og jeg har heller ikke behov for å forhaste meg av den grunn.

... det jeg egentlig sier, er at det hadde vært fint å være to i blant... :)

Skremmende perspektiv på tingene...

De siste dagene har vært helt ubeskrivelige... Jeg vet ikke engang hvordan jeg kan beskrive hvordan jeg har det...
Pappa har vært syk i 4 år nå, men det siste halvannet året har han vært ganske bra, og jeg har endelig senket garden, er mindre på vakt, og tenker mindre og mindre på at neste anrop på telefonen min er en beskjed om at noe er galt.
Men de siste dagene har pappa vært fryktelig dårlig, og i går natt kom det fryktede anropet... Ambulansen var på vei, og vi skyndtet oss avgårde til Sykehuset.

Vi vet ikke hva som er galt, legene vet ingenting, og de forteller oss fryktelig lite, de bare pumper oss for informasjon.

I tillegg pratet jeg med en kompis idag, som fortalte meg at han mistet faren sin for ett par dager siden! Ting skjer så fort. Alt kan være bra ene dagen, mens dagen etter er de borte, for alltid!
Også syter jeg over noen dumme gutter...
Jeg fikk meg en skikkelig "wakeupcall" idag etter å ha pratet med kompisen min! Jeg har så vondt av kompisen min! Tenk å miste noen i nærmeste familie... Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten min far (eller noen av de andre i familien for den del)...

Det setter virkelig ting i perspektiv, gjør det ikke...?

Ha ha ha! Jeg ler av meg selv!

Leste akkurat mitt forrige blogg innlegg... Slik det står der har jeg fått opp øynene, slengt naiviteten til sides, tatt beina fatt og løpt som en liten miniatyrjævel laaangt bort fra denne duden.. Klart eg har det!! *pettpett* *klapp på skulderen* Flink!


Ha ha ha ha ha!

åneida du.. DER tok du feil.. jeg og forresten...!!!!


Jeg har fremdeles ikke lært en døyt jeg... Dumme dumme dumme!!! Duden tekster, og jeg stiller...
Nå er jeg blitt advart, og fortalt at dette ikke er en grei dude.. såååå.. forhåpentligvis lærer jeg sakte men sikkert nå og ligger unna...

Kunne laget ett ganske bra veddemål på dette.. ha ha ha ha!

Jeg er en skikkelig ubrukelig ting til tider... hvertfall for min egen del er jeg ubrukelig!

En brikke i noens spill?

I dag sitter jeg hjemme i sofaen å funderer... Og resultatet av funderingen ser i grunn dårlig ut... Eneste jeg er kommet frem til er at følelser er noe D R I T T....

Når jeg begynte å skrive her idag var tankene mine slik:

Noen ganger har jeg bare lyst å slenge alle kortene på bordet, å drite i hele "spillet".... Selv om jeg vet at det ikke er sånn ting fungerer, og at jeg da risikerer å klusse alt til, og gå på hovve å ræv ut av hele dritten...  Uten å noengang få grep om hva som er...

 Det er ikke så enkelt at man bare kan brette ut tankene og følelsene sine, og forvente positiv respons på det... Man ødelegger spenningen og kribblingen om man slenger alt på bordet, og blottgjør innerste tanker og følelser, da blir det lett for at partene mister lysten, at man dreper spenningen ved å avsløre det ukjente..

Forelsket er jeg ikke... Men det hadde vært fint å vite hvor landet ligger... for slik ting er nå, blir det for ubehagelig for min del...


Men underveis i skrivingen tror jeg at jeg fikk opp øynene og forstod:

I går slo det meg... At jeg nok ikke er noe annet enn en brikke i noens spill... Jeg tror jeg er blitt en slags ufrivillig bootycall. Det verste er at jeg ikke forstod det selv før nå... Jeg har stilt på døren når jeg er blitt bedt om det, og trodd at ting var anderledes enn de er.
Wow! Jeg overrasker meg selv stadig med hvor naiv det går an å bli. Hehehe.. Lærer vist aldri jeg! 

Da jeg begynte å skrive her i dag hadde jeg fremdeles tankene på at interessen som ble vist meg var oppriktig... Jeg tenkte at jeg blir jo invitert på film og sånn... Men jeg ble jo faktisk ikke det.. Jeg ble invitert på besøk... Bootycall?

Nå tror jeg at jeg gjør best i å pakke halen mellom beina og rygge litt småpanisk ut av det hele.. Vell viten om at jeg mulig overreagerer eller misforstår, og er feig som ikke åpner kjeften å sier hva tankene mine dveler på...

Love is...

"...Love breaks your heart

Love takes no less than everything

Love makes it hard

and it fades away so easily..."

du vet aldri...

Du vet aldri hvilken vending livet plutselig kan ta... Derfor er det grusomt å vite at man har mennesker, gamle venner, der ute som man har noe uoppgjort med. Den følelsen er vond. Selv om jeg har all rett til å være sint eller skuffet over dem, så gjør det ikke ting mindre vondt...
 Men er ikke alltid din jobb å ordne opp i saker, noen ganger er det den andre parten som må få tid til å tenke over verdien av vennskapet, og velge å komme til deg, eller ikke...

Men jeg liker ikke å ha det slik, tenk om noe galt skjer? Og ting forblir uoppgjort..

Derfor sier jeg; Utsett ikke det du kan gjøre i dag til i morgen... 

forlat aldri noen du er glad i sinne... 

Og gå aldri å legg deg sint...

Hvem som uttalte disse uttrykkene første gang, vet jeg ikke, men en ting vet jeg og det er at det er kloke ord!

In need of my happythoughts!

Det er utrolig hvordan ting kan forandre seg og skifte bare i løpet av sekunder! Ene øyenblikket er ting helt på stell, i neste øyenblikk er alt gale! Livet er rett og slett urettferdig!!


Humøret er en av de tingene som skifter lettest hos meg, noen dager værre enn andre.. Men idag er en sånn dag der humøret mitt treffer bakken som ett slakt strikkhopp, før det svever opp igjen, for så å deise i bakken gjentatte ganger.

Dagen begynte supert den... og fortsatte like bra! Humøret var på topp og alt flott... Men så bare daler humøret, eller.. det daler ikke.. det smeller rett i bakken så steinspruten står.. For deg, en fille ting, men for meg er det ødeleggende, det klarer å ta fra meg en hver livsglede på sekunder! Men så går det over og livet går videre... Men den tiden det varer, er... vell rett og slett ubeskrivelig kjip...
Neida, jeg lider ikke av depresjoner, men det er bare det at noen småting kan få humøret til å skli så utrolig ut til tider! Og noen ganger går det bare ikke an å styre det med "happythoughts", sånn er det bare... Og jeg tror egentlig at det her helt normalt.

Jeg er ikke sint, trist eller likegyldig.. bare skikkelig lei idag... rart egentlig...
Tror jeg går å legger meg, forhåpentligvis våkner jeg med bedre humør i morgen :)

Å ikke vite selv?

Hvem vet da, om jeg ikke vet selv??
Sitter å grubbler litt slik jeg ofte gjør når jeg ikke får sove om natten, noe jeg også ofte ikke får...
Tenker litt på denne fyren jeg preiket om sist... Jeg tror egentlig fremdeles at jeg ikke bryr meg noe særlig... Men likevell, så er det liksom noe der..en ting.. Og ikke vet jeg hva den tingen er...
Mest sannsynlig så er nok den tingen bare meg som finner fyren mer interessant fordi... vel fordi jeg ikke har hørt noe fra han.. Silly me..

Det hjelper virkelig å skrive her, for plutselig innså jeg det.. selv om jeg ikke vet selv hva jeg tenker og føler.. Så skjønte jeg mye annet nå...


"For a moment there... I thought... 
...but hey...
what å silly thought..."

Hva ser du i speilet?

En venninne siterte ett dikt av en eller annen smart fyr i dag...
Ordrett husker jeg ikke, men det gikk ut på dette:

"Et hvert menneskes selvoppfattelse er begrenset til det man selv ser i speilet"

Jeg syns den var fin jeg. Den ga meg en liten sånn oppvekker, om at man gjerne ikke bør være for kjapp med å dømme eller "plassere" en person. Men heller prøve å ha forståelse for at det er ikke lltid like lett å være selvkritisk, og se seg selv fra utsiden i situasjoner. Da er det bedre å lene seg litt tilbake og gi personen en sjanse!

Hva ser du i speilet?

Hvem vet... Egentlig?

Noen ganger blir ting så innmari kompliserte, så kompliserte at jeg ikke ser hverken ende eller løsning på tingene! Når ett venner par går fra hverandre og ender opp i sinne, hun sitter igjen med kjærlighets sorg. Hvordan omgås man da begge parter uten å såre henne??

Jeg prøver så godt jeg kan, men det er så komplisert med kjærlighets sorg! Det vet en hver som har fått kjenne det på kroppen, Kjærlighets sorg er det aller verste man opplever her i livet! Deffinitivt!! Så hvordan tråkker man, uten å tråkke totalt i salaten.. eller midt i grøten??

Men over til noe litt annet... Følelser er rett og slett mye dritt!  I allefall bringer det med seg mye unødvendig smerte, tanker og forvirringer.Begynner å få en liiiten forståelse for One night stands...Selv om one nights stands ikke er noe for meg, aldri vært og aldri kommer til å bli det heller. Men hvor går egentlig streken for sex?

Jeg er forvirret, mest bare på grunn av meg selv. Jeg jobber hardt for å komme over en fyr som ikke ville ha meg, ville kun ha sex delen. I denne iherdige jobbingen med å glemme han, har det dukket opp en annen kar... Jeg vet ikke hvor interessert jeg er, men likevell havnet jeg hjemme hos han, noe som endte med sex...

Det som forvirrer meg er at jeg ikke vet hva som foregår oppi mitt eget hode.. Dette ligner ikke meg, hverken den delen med å sex med en fyr jeg ikke vet hva jeg føler for og igrunn ikke kjenner særlig, og den delen at jeg ikke aner hva som foregår i mitt eget hode...

Ikke vet jeg om han er interessert i meg heller, gutter er nå gutter, som oftest bare ett ligg de er ute etter. Og når det kommer til den delen viser de generellt alltid stooor interesse. Men sånn forruten den delen, aner jeg ikke. For det jeg vet er han en player, en god dritt.. hvem vet...

Men spiller i grunn liten rolle hva hvem føler eller ikke føler... Dette manne- greiene gidder jeg ikke mer av... er så mye stress med det! Da er det best å bare være seg selv litt til.
Men når jeg skriver det, slår det meg at så lenge jeg ser på det slik, så kan jeg ikke være mye interessert, og heller ikke være over forrige...
Føler meg vanvittig Lost! Noe jeg har gjort de siste tre årene... Kanskje det er på tide å gjrøe noe annet med livet mitt? For slik ting er nå funker det jo tydeligvis ikke, ikke er det verdt å kaste bort mer tid på heller...

Tenker at jeg i morgen skal begynne å se etter ett nytt liv! Tenk hvor deilig, pakke sakene, sette seg på flyet eller i bilen og bare dra til en helt annen plass og begynne på scratch.. noen år eldre, men på scratch.... Og nei, det har lite med menn og kjærlighet og sorg å gjøre... For jeg tror ikke jeg er i noen sorgprosess slik ting er nå.. Har det egentlig ganske fint jeg!

Sååå det ville vært for opplevelsene og de nye inntrykkene sin skyld!

...Tenk på den...

En skikkelig "dagen der på"

Etter en nok så brutal helg på fylla, ligger jeg i fosterstilling på sofaen, og lurer på om
jeg er blitt for gammel til dette! To dager på rad, i tillegg til å runde av helgen med ett seint nachs, tar
virkelig på, og slår nok ihjel en god håndfull hjerneceller!

Mens jeg ligger her godt sammenkrøket i fosterstilling, lurer jeg på hva som eeegentlig er meningen med livet.. Jah, jeg vet.. Stooore tanker, og særlig for å være dagen der på! Men er meningen kun å finne en å dele livet med, gifte seg og skaffe volvo og en golden retriever?
Eller kan man klare å holde seg lykkelig uten?

Kanskje er tilfeldig sex og one night stands ett alternativ? Jeg mener, hvorfor ikke bare være singel og alene, også finne seg en eller annen kjekk fyr og krasje hos i helgene? Bli holdt rundt og kjælt litt med. For så å stikke hjem, før man bir edru, tidlig neste morgen?
 Man unngår kanskje å bli såret, når man bedøver følelsene og stikker før de rekker å våkne ut av helgens fyllekoma?
 

Enda en sein natt...

 Livet går sin gang, venner får kjærester og barn og de får automatisk mindre tid til venner. 

Som eneste igjen i vennegjengen uten kjæreste og/eller barn, er det ikke så 

veldig rart at jeg føler meg ensom.

Jeg gjør nok det ikke bedre for meg selv ved å avise en hver invitasjon fra det motsatt kjønn, 

til å bli bedre kjent. Hvordan regner jeg da med at jeg skal treffe noen?

Det enkleste er å unngå alle slike konfrontasjoner, fordi jeg tror selv at hvis 

eg ikke føler noe der og da, så kommer jeg ikke til å føle noe med tiden heller, 

slik velger jeg å tro at det fungerer for gutta også. Og da er det best å bare la helt være 

å bli kjent med dem, innbiller jeg meg, i tilfelle jeg eller de skulle ønske noe mer. 

Så slipper jeg de ubehagelige ”jeg liker ikke deg sånn”-samtalene.

Etter å ha gått på noen smell der jeg har vært helt åpen og ærlig mot noen 

jeg velger å stole på, og som jeg ønsker å være venninne, venn eller kjæreste med, 

har jeg gang på gang opplevd å få svi for å ha vært meg selv.

Jeg liker absolutt ikke å gjøre meg selv sårbar, eller å bli gjort sårbar. 

Da må det jo være bedre å være helt aleine? Er det ikke tryggere slik?

Åpner jeg meg, og lar meg være sårbar, så har du gjort noe riktig! Da stoler jeg virkelig 

på deg og trives veldig godt sammen med deg.

Men det er da det gjør meg så ubeskrivelig vondt å bli avvist og sviktet!

Små tanker i en ellers så stooor verden...

Sitter å funderer litt for meg selv, igjen.. Jeg funderer ofte på ting og tang!
Tror at det er viktig, det å undre seg over ting, tenke rundt og på baksiden av alt man
ser, opplever, tenker og føler.

Noe av det jeg funderer på idag er hvordan jeg alltid har klart å komme i havn oppgavene mine i tide...
Uansett hvor håpløst det har føltes, så har jeg alltid klart det... Gjerne ikke med de beste karakterene.
Men jeg fullførte!
Det er vell en del av det å være født i det stjernetegnet jeg er. Jeg gir aldri opp, uansett hvor slitsomt det måtte være. Så.. jeg tenker jeg bør klare å holde ut litt til, og få inn de siste oppgavene i tide denne gangen også.

En annen tanke slo meg ganske hardt i kveld...
Du vet den gode følelsen man har når man er inderlig forelsket i noen, og den forelskelsen gjengjeldes av  den personen...? Jeg hadde glemt den følelsen. Men kom til å tenke på den idag. Tanken som slo meg var om jeg noen gang kommer til å få oppleve den gode følelsen igjen?

En tankefull søndagsnatt...

Innså nylig at eg e nok så aleine… Det er ganske ensomt å være den eneste i vennegjengen som bare er én! Venner sier jeg burde hatt en kjæreste, og at ting hadde blitt så mye bedre da.
Men hva om jeg ikke vil ha noen av de jeg (så langt) har møtt på der ute i verden? Skal jeg virkelig senke kravene mine, bare fordi jeg er ensom?

Nå skal jeg ikke sitte her å påstå at jeg har så mange valgmuligheter. Den jeg vil ha, vil sjeldent ha meg. Jeg er nok blitt godt vant med å bare være meg.
Man blir aldri vant med å bli avvist eller dumpet… men man lærer å klare seg på egenhånd, og tilslutt slutter man bare å prøve.

Å være ensom er faktisk ganske skummelt det. Det å måtte møte det meste på egenhånd. Jeg skal ikke klage, for jeg har verdens best bestevenner som alltid er her for meg! Likevel mangler det noe…
Å være en venn er noe man er på heltid. Det finnes vell ikke noe som heter deltidsvenner? Trenger jeg deg, er du der for meg, uansett når det måtte være, og jeg for deg. Jeg er så heldig at eg har noen sånne venner.

”Det ordner seg for snille piker” bruker jeg å få høre. Men hvilket tull er det å si da? Jeg er kanskje ikke noe snill pike jeg da.

Å sende blandede signaler, signaler som ikke kan tolkes feil, men som heller ikke kan tolkes rett.
Jeg lyger når jeg sier at den jeg vil ha, sjeldent vil ha meg. Det stemmer ikke helt… De vil veldig gjerne ha meg… litt… for å ha seg… Slik fungerer ikke jeg. Vil jeg ha deg, så vil jeg ha hele deg.

For du er noe spesielt for meg…

Så fikk man noe å tenke på....