En skikkelig "dagen der på"

Etter en nok så brutal helg på fylla, ligger jeg i fosterstilling på sofaen, og lurer på om
jeg er blitt for gammel til dette! To dager på rad, i tillegg til å runde av helgen med ett seint nachs, tar
virkelig på, og slår nok ihjel en god håndfull hjerneceller!

Mens jeg ligger her godt sammenkrøket i fosterstilling, lurer jeg på hva som eeegentlig er meningen med livet.. Jah, jeg vet.. Stooore tanker, og særlig for å være dagen der på! Men er meningen kun å finne en å dele livet med, gifte seg og skaffe volvo og en golden retriever?
Eller kan man klare å holde seg lykkelig uten?

Kanskje er tilfeldig sex og one night stands ett alternativ? Jeg mener, hvorfor ikke bare være singel og alene, også finne seg en eller annen kjekk fyr og krasje hos i helgene? Bli holdt rundt og kjælt litt med. For så å stikke hjem, før man bir edru, tidlig neste morgen?
 Man unngår kanskje å bli såret, når man bedøver følelsene og stikker før de rekker å våkne ut av helgens fyllekoma?
 

Enda en sein natt...

 Livet går sin gang, venner får kjærester og barn og de får automatisk mindre tid til venner. 

Som eneste igjen i vennegjengen uten kjæreste og/eller barn, er det ikke så 

veldig rart at jeg føler meg ensom.

Jeg gjør nok det ikke bedre for meg selv ved å avise en hver invitasjon fra det motsatt kjønn, 

til å bli bedre kjent. Hvordan regner jeg da med at jeg skal treffe noen?

Det enkleste er å unngå alle slike konfrontasjoner, fordi jeg tror selv at hvis 

eg ikke føler noe der og da, så kommer jeg ikke til å føle noe med tiden heller, 

slik velger jeg å tro at det fungerer for gutta også. Og da er det best å bare la helt være 

å bli kjent med dem, innbiller jeg meg, i tilfelle jeg eller de skulle ønske noe mer. 

Så slipper jeg de ubehagelige ”jeg liker ikke deg sånn”-samtalene.

Etter å ha gått på noen smell der jeg har vært helt åpen og ærlig mot noen 

jeg velger å stole på, og som jeg ønsker å være venninne, venn eller kjæreste med, 

har jeg gang på gang opplevd å få svi for å ha vært meg selv.

Jeg liker absolutt ikke å gjøre meg selv sårbar, eller å bli gjort sårbar. 

Da må det jo være bedre å være helt aleine? Er det ikke tryggere slik?

Åpner jeg meg, og lar meg være sårbar, så har du gjort noe riktig! Da stoler jeg virkelig 

på deg og trives veldig godt sammen med deg.

Men det er da det gjør meg så ubeskrivelig vondt å bli avvist og sviktet!