De siste dagene har vært helt ubeskrivelige... Jeg vet ikke engang hvordan jeg kan beskrive hvordan jeg har det...
Pappa har vært syk i 4 år nå, men det siste halvannet året har han vært ganske bra, og jeg har endelig senket garden, er mindre på vakt, og tenker mindre og mindre på at neste anrop på telefonen min er en beskjed om at noe er galt.
Men de siste dagene har pappa vært fryktelig dårlig, og i går natt kom det fryktede anropet... Ambulansen var på vei, og vi skyndtet oss avgårde til Sykehuset.
Vi vet ikke hva som er galt, legene vet ingenting, og de forteller oss fryktelig lite, de bare pumper oss for informasjon.
I tillegg pratet jeg med en kompis idag, som fortalte meg at han mistet faren sin for ett par dager siden! Ting skjer så fort. Alt kan være bra ene dagen, mens dagen etter er de borte, for alltid!
Også syter jeg over noen dumme gutter...
Jeg fikk meg en skikkelig "wakeupcall" idag etter å ha pratet med kompisen min! Jeg har så vondt av kompisen min! Tenk å miste noen i nærmeste familie... Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten min far (eller noen av de andre i familien for den del)...
Det setter virkelig ting i perspektiv, gjør det ikke...?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar