Tante Peppermø?

Høsten er kommet, og er nesten forbi, og vinteren dunker hardt på ruten med en iskald vindneve.. Og her sitter jeg i sofakroken og funderer over mine små bagateller i livet.

Jeg har forsåvidt begynt å falle til ro med tanken om at jeg mest sannsynlig kommer til å bli en sånn gammel tante i ett krinkelkrok hus, slik jeg har spøkt med i noen år nå. Forskjellen fra før og nå, er at jeg ser mer alvor i det, og mindre spøk.

Innimellom er jeg fryktelig lei av å bo aleine, og bare være en om alt. Eller ikke bare innimellom, er veldig lei av å bare være en til middag, en i sofa kroken, en i sengen, gå å legge seg aleine og stå opp aleine. Og ikke minst er jeg lei av å komme hjem til tomt hus hver dag.
Men det er her den "gamel tante-greien i krinkelkrokhus" kommer inn...

Jeg er jo helt ubrukelig på mannefronten. Ingenting er interessant nok, og er det litt interessant tar jeg beina på nakken og stikker. Er det en veldig interesant kar, så kan jeg bare legge det på hyllen, for han har jeg ikke sjans på... sånn er det, og da blir man gammel tante i krinkelkrok hus til slutt... ;)

I tillegg har jeg en egen evne til å henge meg opp i gamle flammer, og ikke komme over og videre. Men det er jo slik ar jeg vet hva jeg vil ha, og følelsene forsvinner ikke, selv om de ikke blir gjengjeldt... I hvertfall ikke hos meg...

Sååå.. enda en grunn til at jeg endr opp som "Tante Peppermø"...

Jeg lar meg for all del ikke stresse med det, tanken har merkelig nok sunket godt på plass hos meg, og er hverken skrekkingytende eller uspiselig, bare litt sørgelig kanskje ;) Og jeg har heller ikke behov for å forhaste meg av den grunn.

... det jeg egentlig sier, er at det hadde vært fint å være to i blant... :)