stille ensomhet

Våren er kommet, det er lysere om morgenene, og kveldene varer mye lengre for hver dag... Vi nærmer oss sommeren med sjumilstøvler føler jeg... Det blir en vår og sommer jeg desverre ikke ser noe særlig frem til... Da blir jeg nødt å dra meg ut av hiet, noe som frister mindre og mindre å forlate for tiden.

Det er ganske ensomt å sitte aleine å fundere på hva sommeren skal brukes til i år, og hvor jeg skal dra, om jeg skal dra.. Det blir liksom ikke helt det samme, å dra på ferie aleine.. Men herfra blir ingenting det samme noen gang.. Plutselig ble vi voksen... Når skjedde det?

...gamle sår...

Det er mye i livet man ikke trenger å vite...

I en mail har jeg fått en helt ny forståelse av hvor inderlig onde mennesker kan være, og hvor langt noen er villig til å gå for egne interesser. Jeg føler meg så fryktelig latterlig... I så lang tid har jeg trodd at det var oppriktig det som var, men så viser det seg å bare ha vært ett egosentrisk spill av ren likegyldighet.

Jeg trodde virkelig at du var en oppriktig og god person, med en smule forpliktelses angst, ikke noe verre enn det, tenkte jeg... men så feil kan bare jeg ta... Og nå sitter jeg her,og jeg føler meg så ubeskrivelig dum.

Å si unnskyld gjør ikke alt bra igjen... Noen ganger gjør det bare vondt verre... Jeg fikk plutselig svar på så mye... så altfor mye, som jeg absolutt ikke trengte å høre...

...gamle sår, som ikke får gro i fred blir til stygge arr....

...Du har gitt meg ett av de to styggeste jeg bærer.. et unnskyld vil aldri kunne fikse det...

snakk om å henge igjen i fortiden....

.... har kjent deg i to år nå... vell.. muligheten var vel aldri der for å bli skikkelig kjent... men to år siden vi møttes så ubrukelig fulle på det utestedet, er det uansett...
jeg ble så sikker rundt deg, all usikkerheten jeg har hatt så lenge bare forsvant i det du sto i døren hjemme hos meg.

Alt ble så mye bedre med deg her, jeg forstår ikke hvordan du gjorde det, men du fikk meg til å stole på deg...

vet jeg burde gitt mer motstand.. Men du var så trygg å god. Alle de gangene jeg kjørte deg til jobb tidlig om morgenen, det var ikke fordi jeg følte jeg måtte. Men det gjorde meg ingenting.. Jeg trivdes så godt med deg, at hvis jeg fikk ligge inntil deg om natten, var det så verdt å stå opp om morgenen for å kjøre deg på jobb, mens du sov i setet ved siden av. Tror ikke du tror meg, men det gjorde meg virkelig ingenting.

Ingen jeg har møtt før har gitt meg det jeg følte når jeg var sammen med deg. Klisjeen her er at du virkelig fikk meg til å føle meg spesiell. jeg følte at du var oppriktig, og prøvde gjøre det riktige...

Men ingenting varer evig.. skulle gjerne hatt deg her... om bare litt til.. Men jeg vet også hvordan du er... Eller ihvertfall slik jeg opplevde deg.. Rastløs.. Ingen som får deg i lengden.. Ikke en gang venner og familie...

... men det hjelper ikke på følelsen jeg har.. Jeg savner deg! -og jeg hater å føle savn.. det gjør vondt, og det gjør meg sårbar. Om bare som en venn, så savner jeg deg!



Usikkerheten min er tilbake... Det slipper ikke taket.. og ingen slipper inn på meg igjen..

... du er hele tiden en plass inni hodet mitt.. eg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å viske deg bort... jeg er jo ikke forelsket i deg lengre.. det kan jeg ikke være, det er jo gått så lang tid...

husker du fortalte om en dame som sa hun glatt hadde giftet seg med deg, og at hun kom til å være forelsket i deg resten av livet..... eg e livredd for å bli slik.. Livredd for at jeg noengang skal bli omtalt av deg slik...

for eg hadde aldri ventet på deg resten av livet..
... bare nesten...

dumme dumme følelser

Livet er for kort til å angre på noe. For kort til å la ting forbli usagt, og for å dvele over det som hører fortiden til.

Savn er en vond følelse, men ikke i nærheten så vond som feighet...
Hvor vanskelig kan det være? Jeg har så lyst å få det ut. Ja jeg savner deg... men jeg er for feig til å tørre å si eller gjøre noe med det. Hva er det verste som kan skje..?

Avvisning, er vell ikke det verste i livet? hva med å gå i flere år, kanskje ett helt liv uten å fortelle hva man føler?

Ikke vet jeg... jeg hat vist mistet helt balansen i livet.  Iallefall er det slik det føles. Det er ingenting som virker så skremmende på meg, som at en fyr viser interesse for meg...
Det er totalt latterlig, jeg vet.. men jeg kan ikke noe for det. Ikke vet jeg hva som feiler meg.. Jeg mener.. SÅ brent har jeg da ikke blitt? eller?

I såfall er det virkelig på tide å komme over det og pelle seg videre i livet... ikke sant?

Livet er ikke enkelt å forstå seg på, jo mer man prøver, jo mer forvirret blir jeg... så jeg bare blir i sengen resten av denne helgen... (and so I did)

..gi slipp heter det vist...



Forrest Gump-sangen er forresten helt fantastisk <3 sitter i sengen å hører på den mens jeg skriver.