En tankefull søndagsnatt...

Innså nylig at eg e nok så aleine… Det er ganske ensomt å være den eneste i vennegjengen som bare er én! Venner sier jeg burde hatt en kjæreste, og at ting hadde blitt så mye bedre da.
Men hva om jeg ikke vil ha noen av de jeg (så langt) har møtt på der ute i verden? Skal jeg virkelig senke kravene mine, bare fordi jeg er ensom?

Nå skal jeg ikke sitte her å påstå at jeg har så mange valgmuligheter. Den jeg vil ha, vil sjeldent ha meg. Jeg er nok blitt godt vant med å bare være meg.
Man blir aldri vant med å bli avvist eller dumpet… men man lærer å klare seg på egenhånd, og tilslutt slutter man bare å prøve.

Å være ensom er faktisk ganske skummelt det. Det å måtte møte det meste på egenhånd. Jeg skal ikke klage, for jeg har verdens best bestevenner som alltid er her for meg! Likevel mangler det noe…
Å være en venn er noe man er på heltid. Det finnes vell ikke noe som heter deltidsvenner? Trenger jeg deg, er du der for meg, uansett når det måtte være, og jeg for deg. Jeg er så heldig at eg har noen sånne venner.

”Det ordner seg for snille piker” bruker jeg å få høre. Men hvilket tull er det å si da? Jeg er kanskje ikke noe snill pike jeg da.

Å sende blandede signaler, signaler som ikke kan tolkes feil, men som heller ikke kan tolkes rett.
Jeg lyger når jeg sier at den jeg vil ha, sjeldent vil ha meg. Det stemmer ikke helt… De vil veldig gjerne ha meg… litt… for å ha seg… Slik fungerer ikke jeg. Vil jeg ha deg, så vil jeg ha hele deg.

For du er noe spesielt for meg…

Så fikk man noe å tenke på....