Som eneste igjen i vennegjengen uten kjæreste
og/eller barn, er det ikke så
veldig rart at jeg føler meg ensom.
Jeg gjør nok det ikke bedre for meg selv ved å avise en hver
invitasjon fra det motsatt kjønn,
til å bli bedre kjent. Hvordan regner jeg da
med at jeg skal treffe noen?
Det enkleste er å unngå alle slike konfrontasjoner, fordi
jeg tror selv at hvis
eg ikke føler noe der og da, så kommer jeg ikke til å
føle noe med tiden heller,
slik velger jeg å tro at det fungerer for gutta også.
Og da er det best å bare la helt være
å bli kjent med dem, innbiller jeg meg, i
tilfelle jeg eller de skulle ønske noe mer.
Så slipper jeg de ubehagelige ”jeg
liker ikke deg sånn”-samtalene.
Etter å ha gått på noen smell der jeg har vært helt åpen og
ærlig mot noen
jeg velger å stole på, og som jeg ønsker å være venninne, venn
eller kjæreste med,
har jeg gang på gang opplevd å få svi for å ha vært meg
selv.
Jeg liker absolutt ikke å gjøre meg selv sårbar, eller å bli
gjort sårbar.
Da må det jo være bedre å være helt aleine? Er det ikke tryggere
slik?
Åpner jeg meg, og lar meg være sårbar, så har du gjort noe
riktig! Da stoler jeg virkelig
på deg og trives veldig godt sammen med deg.
Men det er da det gjør meg så ubeskrivelig vondt å bli avvist og
sviktet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar