snakk om å henge igjen i fortiden....

.... har kjent deg i to år nå... vell.. muligheten var vel aldri der for å bli skikkelig kjent... men to år siden vi møttes så ubrukelig fulle på det utestedet, er det uansett...
jeg ble så sikker rundt deg, all usikkerheten jeg har hatt så lenge bare forsvant i det du sto i døren hjemme hos meg.

Alt ble så mye bedre med deg her, jeg forstår ikke hvordan du gjorde det, men du fikk meg til å stole på deg...

vet jeg burde gitt mer motstand.. Men du var så trygg å god. Alle de gangene jeg kjørte deg til jobb tidlig om morgenen, det var ikke fordi jeg følte jeg måtte. Men det gjorde meg ingenting.. Jeg trivdes så godt med deg, at hvis jeg fikk ligge inntil deg om natten, var det så verdt å stå opp om morgenen for å kjøre deg på jobb, mens du sov i setet ved siden av. Tror ikke du tror meg, men det gjorde meg virkelig ingenting.

Ingen jeg har møtt før har gitt meg det jeg følte når jeg var sammen med deg. Klisjeen her er at du virkelig fikk meg til å føle meg spesiell. jeg følte at du var oppriktig, og prøvde gjøre det riktige...

Men ingenting varer evig.. skulle gjerne hatt deg her... om bare litt til.. Men jeg vet også hvordan du er... Eller ihvertfall slik jeg opplevde deg.. Rastløs.. Ingen som får deg i lengden.. Ikke en gang venner og familie...

... men det hjelper ikke på følelsen jeg har.. Jeg savner deg! -og jeg hater å føle savn.. det gjør vondt, og det gjør meg sårbar. Om bare som en venn, så savner jeg deg!



Usikkerheten min er tilbake... Det slipper ikke taket.. og ingen slipper inn på meg igjen..

... du er hele tiden en plass inni hodet mitt.. eg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å viske deg bort... jeg er jo ikke forelsket i deg lengre.. det kan jeg ikke være, det er jo gått så lang tid...

husker du fortalte om en dame som sa hun glatt hadde giftet seg med deg, og at hun kom til å være forelsket i deg resten av livet..... eg e livredd for å bli slik.. Livredd for at jeg noengang skal bli omtalt av deg slik...

for eg hadde aldri ventet på deg resten av livet..
... bare nesten...